Bokanmeldelse: Vi er fem av Matias Faldbakken

Viktigheten av litteraturformidling 

For noen uker siden var jeg på skolebiblioteket for å spørre etter bøker om norrøn tid. Jeg fikk flere gode faktabøker, en tegneserie og noen sagaer.

Har du også noen moderne tekster med trekk fra norrøn tid, spurte jeg bibliotekaren, mens jeg holdt et eksemplar av En sang om is og ild (1996).

 «Ja, du har jo den der», sa hun, og pekte på boka jeg holdt. «Men jeg har en annen som er mye artigere». Jasså, tenkte jeg. Og like etter stod jeg med et eksemplar av Matias Faldbakkens Vi er fem (2019) i hendene.

Bibliotekaren var entusiastisk: «Denne kan minne om norrøn litteratur, men så tar det jo litt av. Jeg likte den veldig godt og det gjorde «Tor» også». («Tor» heter ikke Tor i virkeligheten, men viser til en norsklærer med høy anseelse når det kommer til faglig kompetanse og litterær smak).

«Jaja, jeg får prøve den, da,» sa jeg og takket for hjelpen. Matias Faldbakken var et navn jeg hadde hørt, men ikke lest noe av tidligere. Boka var sånn passe lang, veldig overkommelig i en hektisk hverdag. Det tok meg tre kvelder å lese den ferdig. Og det var ren nytelse.

Sammendrag

Vi er fem handler om Tormod og Siv (norrøne referanser i navnene). Tormod er en familiemann og keramiker, og lever et tilsynelatende normalt liv i ei norsk bygd. Tormod og Siv er godt gift, og har vært sammen siden ungdommen. Det er mest fordi Siv hjalp Tormod ut av ei knipe som involverte usunne vennskap, og en genetisk rus-avhengighet. Forholdet deres starta livlig og lidenskapelig, men er nå blitt et traust ekteskap. For hver graviditet og hver fødsel mista Siv mer og mer av det vakre, gule håret og med det forsvant også viriliteten og livsgleden. I tillegg til å (ironisk nok) være frisør bruker Siv mest tid på sofaen med cola og potetgull, noe som gir Tormod mye tid til å være med ungene og ordne med huset. Til tross for at Tormod elsker ungene sine, Alf og Helene, føler han at noe mangler i livet. Han vil ha en unge til. Siv nekter. Tormod overtaler henne til å få hund. De er endelig fem, og balansen i familien er komplett. Helt til hunden blir borte, og Tormod og en kompis begynner å eksperimentere med leire og kjemikalier. Leirkneten som Tormod skaper blir til en livsform med merkelige og uforutsigbare egenskaper som setter den vesle bygda på hodet.

Kritisk tenkning gjennom Vi er fem

Vi er fem innbyr i aller høyeste grad til kritisk tenkning. Romanen setter fingeren på relevante temaer som menneskelig nysgjerrighet, intelligens og skapertrang, teknologi, forventninger innad i en familie, livet på bygda, å følge og bryte regler, tilpasning, løgn, sannhet og kjærlighet. Faldbakken åpner dermed for et skred av temaer leseren må forholde seg til, og ikke minst stille seg kritisk til.

Da jeg leste romanen kjente jeg flere ganger på ubehag, og ubehag er en vidunderlig inngang til å tenke kritisk. Gjennom ubehag får man en fysisk fornemmelse som forteller at noe er ugreit, og da vil man bli beriket om man utforsker følelsen i dybden.

Selv kjente jeg et spesielt stort ubehag da Helene spiste deler av leirkneten, og på en måte ble ett med dette forstemmende vesenet. Ubehaget kom også da det ble tydelig at Tormod sin kjærlighet for leirkneten etter hvert overgikk kjærlighet han følte for sin egen familie. Spørsmål slike scener bringer til bordet kan være: Er det forskjell på å skape et barn og skape en oppfinnelse? Er vi gjennom normer dømt til å foretrekke eget avkom over egen innovasjon? Blir vi utstøtt om vi sier at vi foretrekker det siste?

Ubehaget gjorde seg også gjeldende da Tormod ble lurt ut på ville veier av kompisen Espen. Hvem skal bestemme over vårt egenverd? Kan vi la drømmen om nye oppfinnelser gå på bekostning av kjente strukturer og relasjoner? Når går en oppfinnelse fra å være genial til å bli farlig? Hva skjer når man ikke kan lenger kan angre seg?

Boka åpner i aller høyeste grad for at vi kan tenke kritisk om hva som skjer når menneskelig skapertrang går over i det ukjente.

Vurdering av Vi er fem

Vi er fem er helt ulikt alt jeg har lest før. Jeg lo høyt flere ganger, og frydet meg over det livlige språket og gleden av å ikke kunne forutse noe av hva som ville hende videre. Helt til det hadde hendt – da var det nesten åpenlyst. Boka er velskreven på detaljnivå, der alt har en høyere mening, noe som gir boka en fiffig snert. I tillegg tar boka opp store, spennende temaer som tilhørighet, menneskelighet, og de subtile endringene i dagliglivet som kan ha vidtrekkende konsekvenser.